Muskarin
Giftstoffet som bidro til en Nobelpris i medisin.
Muskarin er en soppgift vi i dag gjerne forbinder med trevlesopper (Inocybe), flere traktsopper (Clitocybe) og enkelte hettesopper som reddikhette (Mycena pura). Muskarin er et alkaloid som påvirker acetylkolinsystemet, en virkning som skulle vise seg å bli viktig i vår forståelse av sentralnervesystemet og moderne nevrovitenskap.
Foto: Vårtrevlesopp (Inosperma rubescens), Andreas Kunze, CC BY-SA 3.0.
Nervesystemet, acetylkolin versus muskarin
For å forstå hvorfor muskarin kan være farlig for oss må vi først forstå litt om hvordan nervesystemet vårt fungerer. Litt forenklet kan man si at nervesystemet vårt er todelt; det sympatiske og det parasympatiske nervesystemet. Det sympatiske nervesystemet er knyttet til kroppens “fight or flight” respons og skrus på for eksempel når vi oppfatter fare. Det trigges av signalstoffet noradrenalin og gir økt puls, økt blodtrykk og utvidede pupiller.
Det parasympatiske nervesystemet, der vagusnerven er sentral, er forbundet med “rest and digest”, hvile og fordøyelse. Det trigges når signalstoffet acetylkolin binder seg til spesielle (kolinerge) reseptorer på cellene.
Og nettopp her kommer muskarin inn. Muskarin er kjemisk likt nok acetylkolin til at det kan binde seg til de samme reseptorene. Forskjellen er at mens acetylkolin trigger en reaksjon for så å raskt brytes ned, bruker muskarin mye lenger tid på å brytes ned. Dermed kan reseptorene bli overstimulert. Dette kan føre til kraftige parasympatiske reaksjoner i kroppen: økt spyttproduksjon, svetting, tåreflod, magekramper, kvalme, diaré og lav puls. På engelsk bruker man passende nok huskeregelen SLUDGE for symptombildet fra muskarinforgiftning. (Salivation, Lacrimation, Urination, Defecation, Gastrointestinal distress, Emesis).
Nobelpris
En spesiell type av disse kolinerge celle-reseptorene kalles muskarine reseptorer, nettopp fordi man oppdaget at de ble aktivert av muskarin. Dette ble oppdaget allerede i 1914, av Henry H. Dale. Han viste at acetylkolin hadde to effekter, basert på hvilke reseptorer det interagerte med. Noen acetylkolin-reseptorer reagerte mest på muskarin, mens andre hadde en affinitet for nikotin. Reseptorene ble kalt:
muskarin-lignende (organer), eller
nikotin-lignende (ganglier/muskler)
For oppdagelsen av kjemisk signaloverføring i nervesystemet ble Dale tildelt Nobelprisen i medisin i 1936, sammen med Otto Loewi. Litt morsomt å tenke på hvordan forskning på et stoff isolert fra sopp kunne bidra til en Nobelpris!
For de som vil lese en skikkelig grundig avhandling om acetylkolin og nervesystemet kan jeg anbefale denne oversiktsartikkelen.
Rød fluesopp
Den oppvakte leser vil kanskje se likheten mellom ordene muskarin og muscaria, fra Amanita muscaria (rød fluesopp), og det er ikke tilfeldig. Muskarin ble først oppdaget i rød fluesopp, så tidlig som i 1869. Med de kjemiske metodene som var tilgjengelige på den tiden var det lettere å oppdage muskarin enn de stoffene vi i dag vet er de viktigste aktive stoffene i rød fluesopp: ibotensyre og muskimol. I mange tiår trodde man muskarin var hovedgiftstoffet i rød fluesopp. Muskimol ble faktisk ikke identifisert ordentlig før på 1960-tallet! Jeg kommer til å skrive mer om ibotensyre og muskimol ved en senere anledning.
Typisk prosentandel i tørrvekt for rød fluesopp er opp mot maksimalt 0.01 % muskarin, mens ibotensyre og muskimol til sammen utgjør 1 - 3 %. Får man i seg rød fluesopp er det altså ibotensyre og muskimol som dominerer symptombildet og “styrer showet”. Muskarin har mindre klinisk betydning i den sammenheng, men kan gi noe økt spyttproduksjon og svetting.
Muskarininnhold i ulike sopper
Sammenlignet med rød fluesopp, der muskarininnholdet er tilnærmet ubetydeilig sammenligned med andre giftstoffer, finnes det sopper med betydelig mer muskarin.
Trevlsoppfamilien topper lista, med for eksempel vårtrevlesopp (Inosperma erubescens) som har 1 - 1.5 % muskarin på tørrvekt. Vi snakker altså minst 100 ganger mer muskarin enn i rød fluesopp.
Muskarinholdige traktsopper har noe mindre muskarin. Den kanskje vanligste, lumsk traktsopp (Clitocybe rivulosa) har 0.1 - 0.5 % muskarin på tørrvekt. Minst 10-50 ganger mer muskarin enn i rød fluesopp.
Enkelte hettesopper (typisk reddikhette) er også nevnt i litteraturen som kilde til muskarin, men det finnes faktisk ingen pålitelig, nøyaktig måling i prosent eller mg/kg for reddikhette (Mycena pura) i moderne vitenskapelig litteratur. Det kan tyde på at mengden muskarin er ubetydelig når det kommer til forgiftning av mennesker.
Inntak, forgiftningsforløp og behandling
De fleste trevlesopper havner i kategorien “små brune sopper” og er vanligvis ikke noe folk plukker og spiser. Den vanligste forgiftningen ser ut til å komme fra vårtrevlesopp, som kan forveksles med vårfagerhatt.
Symptomer kan oppstå raskt, typisk fra 15 minutter til 2 timer etter inntak. Ved milde til moderate symptomer gir man kun symptomatisk behandling rettet mot kvalme, dehydrering og lavt blodtrykk. Symptomer gir seg gjerne etter 6-12 timer. Ingen behandling kreves utover dette. (Helsebiblioteket)
Ved større inntak og mer alvorlig forgiftning kan man bruke atropin, et stoff som binder seg til, men ikke aktiverer, de muskarine acetylkolin-reseptorene. Det sperrer rett og slett for muskarin. Effektene fra en mer alvorlig forgiftning kan vare opptil 24 timer.
Det finnes eksempler på at muskarinforgiftning har endt med dødelig utfall, men det er heldigvis svært sjelden og har gjerne vært knyttet til forsinket behandling, underliggende sykdom eller svært høy eksponering.
Hunder som spiser muskarinholdig sopp ser oftere ut til å ende med mer alvorlig utfall — ikke fordi giften virker annerledes, men fordi mengden relativt til kroppsvekt ofte er større, og tiden mellom inntak og behandling er ofte lengre. Når symptomene er alvorlige nok til at vi oppdager det, kan det være for sent.
Foto: Sandtrevlesopp (Inocybe lacera). Gard Reian.
Takk!
Takk for at du har lest så langt! Hvis du likte dette, del gjerne med andre. Og legg gjerne igjen en kommentar med ris, ros eller spørsmål om denne artikkelen eller annet sopprelatert.